
Etter en innholdsrik uke i Kina i slutten av september med Innovation Norway har jeg gjort meg noen tanker om utviklingen landet har vært gjennom de siste årene. Jeg var student i Beijing på slutten av 1980-tallet og har siden vært på besøk ved noen anledninger. Denne gang har det vært spesielt interessant å se hvordan Kina under Xi Jinping fortsetter å utvikle landet i et turbotempo. Det satses i stor skala på vitenskap og teknologisk utvikling. Kina er nå i teten innen fornybar energi (solpanel, vindkraft, grønn hydrogen), telekominfrastruktur (5G), elektriske kjøretøy (EV), produksjon av halvlederkomponenter og ikke minst kunstig intelligens. Det bygges infrastruktur med høyhastighetsjernbane, motorveier, metrolinjer og flyplasser som forandrer landskapet. Den digitale økonomien gjennomsyrer samfunnet og bruk av digitale betalingstjenester som Wechat og Alipay brukes overalt. Denne utviklingstakten har gjort at flere myter om Kina står for fall eller må kraftig revideres:
At Kina kopierer Vesten: Selv om landet over de siste 30 årene har vært kjent for å kopiere vestens teknologi og løsninger, innoverer nå Kina fullt på høyde med den vestlige verden.
Alt kontrolleres av staten: Staten har stor innflytelse, men bildet er mer nyansert. Kinesere lever ikke et konstant «1984»-liv. Selv om politikk er et sensitivt tema har folk et aktivt sosialt liv, kommersiell og kulturell frihet. Det er også en myte at det meste av det som skjer i Kina bestemmes av sentralmyndighetene i Beijing. Ute i provinsene og provinshovedstedene er det en stor grad av selvstyre.
Kina er på randen av kollaps: Utenlandske analyser skifter ofte mellom å beskrive Kina som urokkelig sterkt, eller nær en krise. Virkeligheten er heller at landet er dynamisk, med både store utfordringer og evne til tilpasning.
Kina = klassisk kommunisme: Selv om Kina er styrt av kommunistpartiet, er økonomien i praksis en blanding av statlig kontroll og markedsøkonomi. Privatisering og kapitalisme spiller en stor rolle i samfunnsutviklingen. Det er fristende å se på styresettet i Kina som et sosialistisk dynasti som praktiserer sosialisme med kinesiske kjennetegn.
Kina er definitivt ikke et liberalt demokrati med pressefrihet og ytringsfrihet slik vi er kjent med i den vestlige verden, og som helt sikkert er en viktig årsak til at mange er skeptiske i forhold til Kinas fremmarsj. Vi som har fulgt Kina en god stund er også usikre på retningen Kina kan ta når lederne mobiliserer massene. Det er ikke veldig lenge siden Maos prosjekt “Det store spranget” og kulturrevolusjonen førte landet ut i kaos.
Hvordan oppfatter kinesere sine ledere? Det hevdes at unge kinesere i dag mener Mao var en stor leder, riktignok gjorde han mange feil, men oppfatningen er at han gav land og folk stoltheten tilbake. Et offisielt synspunkt er at Mao gjorde 70 % godt og 30 % dårlig.
Etter Maos død på slutten av 1970-tallet var det Deng Xiaopings linje som ble valgt. Hans klassiske utsagn “det er det samme om katten er svart eller hvit bare den fanger mus” og pragmatiske politikk som førte landet inn i en vekstperiode. Men det var Deng Xiaoping som slo ned demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i juni 1989 og førte en hardere linje mot demokratiforkjempere.
I dag styrer Xi Jinping etter at han i 2012 ble valgt inn som leder av Kommunistpartiet, og omtales som den mektigste lederen Kina har hatt siden Mao Zedong. Han står for sterk statlig kontroll og at partiet skal ha en ledende rolle på alle samfunnsområder. Han har vært opptatt av å bekjempe korrupsjon, noe som også har hjulpet ham i den interne maktkampen i partiet, men også gitt han mange fiender. Under hans ledelse har også Kina fortsatt moderniseringen av landet gjennom teknologisk utvikling og styrking av militæret. Men ikke overraskende har Xi Jinping mange kritikere. Han har på ingen måte revolusjonert samfunnet, sier noen. Økonomien er i ferd med å stagnere og kjøpekraften blant vanlige folk har ikke økt, snarere tvert imot. De unge har ikke råd til å kjøpe bolig og andelen eldre øker i stor fart. I 2030 forventes det at 25 % av befolkningen er over 60 år. Forskjellene mellom fattige og rike øker og presidenten har ikke evner til å styre med så stor makt, hevder kritikerne.
Selv om Kina har møtt kritikk, ser fremtiden fortsatt lovende ut for landet. Mange eksperter forventer at Kina kan overta USAs posisjon som verdens ledende økonomiske supermakt innen 5–10 år. Uansett synspunkter på Kinas utvikling, vil vi alle måtte forholde oss til de endringene som skjer der i tiden fremover.