Internett har etter hvert forandret hverdagen til de fleste av oss, men reisen dit har vært preget av flere viktige teknologiske milepæler som hver har bidratt til å knytte verden tettere sammen. Allerede mot slutten av 1980-tallet begynte folk å ta i bruk internett – først og fremst for å sende e-post, noe som åpnet opp helt nye måter å holde kontakt på. Plutselig kunne man sende en melding til familie i utlandet, og få svar på minutter i stedet for dager eller uker med vanlig post.
Den bærbare PC-en som kom tidlig på 1990-tallet endret måten folk brukte internett på. Tidligere var man bundet til skrivebordet, men nå kunne man ta med seg datamaskinen og få tilgang til nettverket fra ulike steder. Plutselig kunne folk lese e-post og søke etter informasjon på toget, på ferie eller hjemme hos venner.
Da world wide web ble introdusert på første halvdel av 1990-tallet (mer om det senere), ble nettet langt mer brukervennlig. Nå kunne hvem som helst surfe mellom nettsider med tekst, bilder og lenker. For mange var dette første gang de opplevde å kunne finne informasjon om alt fra værmeldinger til oppskrifter, bare ved å klikke rundt på skjermen.
Søketjenester (f eks Google), gjorde det enklere å navigere i det stadig økende landskapet av nettsider. Etter hvert ble det lansert en rekke digitale tjenester som har satt sitt preg på internettets utvikling og bruk: Nettbutikker som Amazon og auksjonsplattformer som eBay, sosiale medier som Facebook og Instagram, og kunnskapsbaserte nettsamfunn som Wikipedia. Sammen med plattformer for meldingsutveksling og videosamtaler, som Messenger og Whatsapp, har disse tjenestene forvandlet alt fra handel og kommunikasjon til læring og underholdning på nett.
For å forstå hvordan internett har formet vår digitale hverdag og samfunn, er det viktig å se nærmere på de historiske milepælene som har banet vei for den teknologien vi tar for gitt i dag. Derfor følger her et sammendrag av de sentrale hendelsene som har bidratt til å utvikle det moderne internettet og skapt grunnlaget for tjenestene vi bruker.
De første elektroniske datamaskinene på 1950-tallet som kommuniserte med andre datamaskiner markerer starten på datakommunikasjon og internettets historie. For å kunne sende data over telefonlinjer, tok man i bruk modem, som står for modulator-demodulator. Et modem omdanner digitale signaler fra datamaskinen – altså signaler som består av ett-tall og nuller – til analoge signaler, som er kontinuerlige bølger og kan sendes over telefonnettet. I mottakerenden gjør modemet det motsatte, og omdanner de analoge signalene tilbake til digitale, slik at datamaskinen kan lese informasjonen.
Den tidlige kommunikasjonen foregikk ofte over såkalte leide linjer, altså telefonlinjer som virksomheter eller institusjoner leide eksklusivt for datatrafikk. Dette ga bedre sikkerhet og stabilitet enn vanlige telefonlinjer, men var kostbart og lite fleksibelt.
Banker, forsikringsselskaper og offentlig sektor var blant de første som tok slike nettverksløsninger i bruk. Disse aktørene håndterte store mengder sensitive opplysninger og trengte rask, sikker dataoverføring. Effektiv kommunikasjon mellom filialer og hovedkontorer, samt sikring av kundedata, var avgjørende for at de kunne tilby moderne tjenester og opprettholde konkurransekraft.
Mot slutten av 1960-tallet innså man at datakommunikasjon over leide linjer var både ineffektiv og sårbar for feil. Mens tidligere løsninger hovedsakelig var lukkede nettverk for spesifikke formål, introduserte forskningsprosjektet Advanced Research Projects Agency Net (ARPANET) et åpent system der ulike institusjoner kunne koble seg sammen på tvers av geografiske og organisatoriske grenser. ARPANET (forgjengeren til dagens internett) muliggjorde for første gang at forskere ved forskjellige universiteter kunne sende elektroniske meldinger til hverandre, noe som revolusjonerte samarbeidet innen forskning og militært samarbeid. Denne overgangen fra private, isolerte nettverk til ARPANET markerte et paradigmeskifte i datakommunikasjonens historie, ved å utnytte ressursene bedre og gjøre kommunikasjonen langt mer robust og tilgjengelig.
ARPANET overførte data ved hjelp av pakkesvitsjing, som betyr at informasjon deles opp i små biter – såkalte datapakker – før de sendes ut i nettverket. Hver pakke får en adresse og kan ta ulike veier til mottakeren, avhengig av hvor det er ledig kapasitet i nettet. Når alle pakkene har kommet frem, settes de sammen igjen til den opprinnelige meldingen. For eksempel, når du sender en e-post eller strømmer en video, blir dataene delt opp i slike små pakker som kan ta forskjellige ruter gjennom nettet. Denne måten å sende data på står i kontrast til linjesvitsjing, som innebærer at det opprettes en fast linje mellom to parter under kommunikasjonen. Når du ringer noen via det tradisjonelle telefonnettet, opprettes det for eksempel en direkte «linje» mellom deg og den du snakker med, og denne linjen forblir reservert under hele samtalen.
Fordelen med pakkesvitsjing er at nettet kan utnyttes mer effektivt og blir mer robust. Hvis én rute er opptatt eller det oppstår feil, kan datapakkene finne alternative veier. Dette gjør det mulig for millioner av mennesker å surfe på nettet eller strømme videoer samtidig, uten at det nødvendigvis går utover hastigheten. Linjesvitsjing gir på sin side stabil og forutsigbar forbindelse, men er mindre effektiv fordi linjen forblir opptatt selv når det ikke sendes informasjon.
For at datapakkene skal finne frem til riktig mottaker og settes sammen korrekt, sørger nettverket for avansert styring og feilhåndtering. Hvis noen pakker blir borte eller kommer i feil rekkefølge, sendes de på nytt eller plasseres riktig før meldingen leveres.
De første tjenestene i ARPANET var enkle og rettet mot forskere og teknologer. E-post ble introdusert allerede i 1971, og protokoller som Simple Mail Transfer Protocol (SMTP) sikret at e-post kunne sendes mellom servere, mens POP3 og IMAP gjorde det mulig for mottakere å hente og lese e-posten. IMAP sørget for synkronisering på flere enheter, mens POP3 var mer begrenset til én enhet.
I tillegg til e-post kom filoverføring (FTP) og fjerninnlogging (Telnet) på banen i 1971. FTP åpnet for overføring av store datamengder mellom maskiner og styrket samarbeidet mellom forskningsmiljøer, mens Telnet ga brukere mulighet til å fjernestyre datamaskiner og dermed utnytte programvare og datakraft over geografiske grenser.
Uten finansiering fra det amerikanske forsvarsdepartementet, universiteter og National Science Foundation ville utviklingen trolig gått langt saktere. Den økonomiske støtten var avgjørende for at forskere kunne eksperimentere, dele kunnskap og utvikle stadig mer avanserte nettverksløsninger. Mot slutten av 1980-tallet og inn i 1990-årene ble kommersielle aktører stadig viktigere finansieringskilder i utviklingen av internett. Denne overgangen åpnet for større utbredelse og la grunnlaget for videre vekst.
På 1970-tallet utviklet amerikanerne Vint Cerf og Bob Kahn det som skulle bli selve grunnmuren for internettets kommunikasjon: TCP/IP-standarden som hadde mange likhetstrekk med ARPANET. Transmission Control Protocol (TCP) sørger for å dele data i datapakker. Internet Protocol (IP) har ansvaret for adressering og ruting, det vil si å bestemme hvilken vei hver datapakke skal ta gjennom nettverkene for å finne frem til riktig mottaker.
I 1983 ble TCP/IP formelt godkjent som internettets felles «språk», og dette gjorde det mulig å knytte sammen ulike typer datamaskiner og nettverk, uansett utstyr og programvare. For eksempel åpnet det for at forskere ved Stanford University i USA kunne sende en elektronisk melding til kollegaer ved europeiske forskningsinstitutt.
Denne fleksibiliteten og robustheten var avgjørende for Internettets eksplosive vekst. Forskningssentre som CERN i Sveits, samt universiteter over hele verden, tok i bruk TCP/IP, og med det ble grunnlaget lagt for at Internett kunne vokse fra et lukket nettverk til et globalt kommunikasjonsverktøy.
Selv om internettets opprinnelse var amerikansk, spilte Norge en sentral rolle i å utvide teknologien til Europa. Ifølge Forsvarets forskningsinstitutt (www.ffi.no) ble Norge allerede i 1973 det første landet utenfor USA som ble koblet til ARPANET, med en forbindelse fra Kjeller via satellitt. Denne pionérånden la grunnlaget for at europeiske nettverk relativt raskt kunne tilegne seg og eksperimentere med internett-teknologi. Norges tidlige tilkobling inspirerte flere land på kontinentet til å satse på digitale nettverk, noe som bidro til at internett spredte seg langt raskere i Europa enn man først hadde antatt.
Arbeidet på Kjeller ved FFI var preget av både spenning og utfordringer. Yngvar Lundh, pådriver for ARPANET-tilkoblingen, ledet den norske gruppen i tett samarbeid med forskere i USA. Et konkret eksempel på utfordringene var den intense feilsøkingen som Pål Spilling måtte gjennomføre da de første signalene fra USA ikke lot seg tolke. Ifølge Spilling selv måtte han improvisere løsninger og jobbe gjennom natten for å sikre at pakkene faktisk kunne overføres mellom kontinentene (Aftenposten, 20.10.2011, «Skapte Internett med norsk hjelp»). Stemningen på FFI skal ha vært elektrisk da den første vellykkede dataoverføringen ble bekreftet – dette markerte ikke bare teknologisk gjennombrudd, men også starten på et internasjonalt samarbeid.
I tillegg til Lundh og Spilling var Rolf Nordhagen ved Universitetet i Oslo en nøkkelfigur. Han bidro til å koble sammen norske universiteter og fremmet samarbeid med andre europeiske institusjoner. For sine banebrytende bidrag er disse tre norske forskerne hedret med en egen plakett i Internet Hall of Fame.
Sammenhengen mellom internettet og den digitale økonomien er helt grunnleggende, ettersom den digitale infrastrukturen utgjør selve ryggraden i moderne verdiskaping. Ved å muliggjøre lynrask og kostnadseffektiv informasjonsutveksling på tvers av landegrenser har online-plattformer lagt til rette for helt nye forretningsmodeller – fra delingsøkonomi til abonnementsbaserte tjenester og plattformdrevne markeder. Eksempelvis har Airbnb over 150 millioner brukere globalt og står for over 1,5 milliarder bookinger, mens rundt 22 % av verdens detaljhandel nå foregår online ifølge Statista (2024).
En viktig effekt av digitaliseringen er den omfattende tilgangen på data. Hver gang vi søker på Google, lytter til musikk på Spotify eller handler på nettet, etterlater vi digitale spor. Disse dataene analyseres ved hjelp av avanserte metoder som maskinlæring og kunstig intelligens, noe som gir virksomheter mulighet til å utvikle stadig mer personaliserte tjenester. For eksempel anbefaler strømmetjenester som Netflix og Spotify filmer og låter tilpasset vår smak, basert på analyse av millioner av brukeres adferdsmønstre, og skaper skreddersydde opplevelser som både øker brukertilfredsheten og bedriftens omsetning.
Samtidig reiser denne utviklingen viktige spørsmål om personvern og datasikkerhet, ettersom stadig mer personlig informasjon lagres og analyseres av kommersielle aktører. Mange brukere er usikre på hvem som har tilgang til opplysningene deres, hvordan de lagres og i hvilke sammenhenger de brukes. Dette kan føre til misbruk av data, uautorisert overvåking og tap av kontroll over egen informasjon.
En annen viktig konsekvens av digitaliseringen er automatisering og endrede arbeidsprosesser i en rekke bransjer. Innen logistikk bruker selskaper som Amazon avanserte roboter for å sortere og transportere varer raskere og mer pålitelig enn mennesker alene kunne klart. Ifølge McKinsey (2023) har denne typen automatisering bidratt til å øke produktiviteten med opptil 25 % i netthandelen, samtidig som feilmarginene er redusert betraktelig.
Den digitale transformasjonen gir også små og mellomstore bedrifter mulighet til å nå globale markeder, uten store investeringer i fysisk infrastruktur. Tjenester som Shopify har muliggjort at over 4 millioner nettbutikker verden over kan selge varer digitalt, ofte til kunder på andre kontinenter. Likevel har ikke alle like god tilgang til disse mulighetene. Digital ulikhet eksisterer fortsatt, både mellom ulike land og mellom grupper innad i hvert land. Mangel på digital kompetanse, ressurser eller infrastruktur kan ekskludere enkelte fra å ta del i den digitale økonomien, og dermed øke sosiale og økonomiske forskjeller.
Avhengighet av teknologi er også et tema som stadig får mer oppmerksomhet. I takt med at digitale tjenester blir en stadig større del av hverdagen, kan det oppstå utfordringer knyttet til overforbruk og tap av balanse mellom det digitale og det analoge livet. Mange opplever press til å være tilgjengelig til enhver tid, noe som kan bidra til stress og redusert livskvalitet.
Til sammen har den digitale infrastrukturen revolusjonert måten økonomisk aktivitet organiseres på. Ressursbruken blir smartere, transaksjonene friksjonsfrie og barrierene for å starte nye virksomheter langt lavere enn før. Automatisering, datadrevet innsikt og globale online-plattformer gir ikke bare økt konkurransekraft – de former også fremtidens arbeidsliv og samfunn. Samtidig gjør utfordringer som personvern, digital ulikhet og avhengighet av teknologi det nødvendig å utvikle nye løsninger og reguleringer som sikrer at digitaliseringen kommer hele samfunnet til gode.
Kilder:
Wikipedia om ARPANET – https://no.wikipedia.org/wiki/ARPANET
Hva er internett, Universitetsforlaget, 2005, Gisle Hannemyr
Internet Hall of Fame – https://www.internethalloffame.org/
Skapte Internett med norsk hjelp, Aftenposten.no 20.10.2011
